Tirsdag 24 januar starter vi på den lange ferden fra Union Island til Mayreau.
1 time og 15 minutter senere var vi på plass på ny øy med dreggen godt festet i bunn. Salina Bay på Mayreau er nydelig bukt med en stor flott strand. Det er ikke bare vi som seiler i små båter, som synes det. Club Med II (194 meter lang, 5 masters seilende cruise ship med opp til 386 passasjerer), som vi tidligere traff på Barbados lå allerede for anker. Stor aktivitet med å rigge til dagens forlystelser på stranda. Øya har bare noen få hundre fastboende som er selveiere og veldig stolte av øya si. De fortalte at det ikke ble så mye igjen i kassa etter cruise turistene . Salget av hummer, fisk og noen få restauranter var for oss andre seilende. Fra toppen av øya var det flott utsikt utover Tobago Cays, som skulle bli neste dags stopp. Vi gikk rundt på øya og hadde en liten stopp i Salt Whisle Bay ? en annen ankringsplass nord på øya. På ettermiddagen var stranden ryddet for cruise passasjerer og alt medbrakt utstyr, og vi var tilbake i solnedgangen på denne flotte plassen.

Onsdag 25 januar gikk vi som planlagt videre til Tobago Cays. Rundt nordenden av Mayreau og syd østover mot Petit Rameau og innseilingen til Tobago Cays (http://www.tobagocays.com/gallery/index.html ), som ligger bak et stort rev (Horse shoe reef). Ikke i le for vind, men bølgene stoppes og man ligger greit enten for dregg eller i bøye. Vi valgte en bøye som myndighetene driver. Park Rangers kommer rundt og tar betaling for bøye og antall personer om bord. Det er lagt ut bøyer ute på revet slik at man kan fortøye jolla når man skal snorkle (snorkling er ok, men det er ikke lov å dykke uten en guide). Vi tok oss en tur ut på revet og vannet er selvfølgelig krystallklart med en del fisk. Lenger inn er det et område (avstengt for alt annet enn joller) hvor skilpadder koser seg med deilig grønt gress fra bunnen. Her svømte vi rundt med skilpaddene, som er veldig grasiøse under vann ? og svømmer mye fortere enn oss. Magnus mente han kanskje kunne holde følge med en som manglet en labb - i en spurt. Veldig rart å svømme sammen med disse kara. Vi fikk besøk av flere lokale karer i sine til dels fargerike båter. Fersk brød ble levert som avtalt dagen etter og Sydney solgte t-shirts. Trivelige karer som har god tid. Sydney var 42 år og hadde vært i Boat Boy bransjen i over 20 år. På Petit Bateau ?en av øyene rundt lagunen var det iguaner (store firfisler ) som kom ned på strandet etter lunch tid og spiste restene. De likte også godt italiensk. Flere norske båter var det også der. Les Compromis fra Tønsberg var på plass og Corky kom senere på dagen. Corky hadde nok en gang noen motorproblemer, og vår mekker Magnus tok en tur over og løste problemet. Alltid trivelig å treffe kjente. Dag 2 på Tobago Keys blåste det opp og det var ikke like lett å snorkle (bølgene bygde seg opp også innenfor revet)., men vi hadde fått sett det meste 1st dagen.

Fredag 27 juni satte vi kursen mot Canouan og Charlestown Bay. I en bøye fra utleieselskapet Moorings lå vi greit nord i bukta. En liten tur i land og besøk i minibanken og de 2 nærmeste mat butikkene. Halve øya er utviklet under et selskap som har hoteller, yacht club og resorts. Det kan se ut som om utviklingen for resten av befolkningen har stått litt stille i forhold til de private utviklerne.

Lørdag 28 januar setter vi kursen mot Mustique. Ikke noe optimal kurs i forhold til vinden, men vi motorseiler så høyt vi kan. 4,5 time senere er vi på plass i Brittania Bay. Her er det påbudt bruk av bøye hvis noen er ledig, og det var ikke mange båter der når vi kom. Dette skyldes nok i hovedsak den sterke vinden vi ar hatt de siste dagene. Båtstørrelsen på Mustique er nok litt større en vanlig og den miste klassen for bøye avgift er opptil 70 fot. Mustique er kjent for alle sine kjendiser og akkurat i dag er det veldig begrenset med områder hvor allmuen kan bevege seg. Britiske kongelig er på ferie og store deler av øya er stengt. De skulle reise ut på kvelden så da ville øya åpnes igjen. Ikke noe problem for oss, som hadde tenkt oss på Blues festival på Basil?s Bar. Prisnivået på denne øya står i stil til kjendis gjestene, men maten og underholdningen på lørdagskvelden var bra.
Søndag var det tur rundt på øya til fots- da alle utleie selskapene av sykler og Mules (bensin drevne golfbiler) var stengt. Vi inntok medbrakt lunch på Macaroni Bay og jeg prøvde meg i Atlanter havs bølgene. Nesa full av vann og sand.

Mandag 30 januar er det Bequia som står for tur. 2,5 times motorseiling og vi fikk oss en bøye etter noen mislykkede forsøk med dregg i Admirality Bay. Bequia var et trivelig sted med veldig mange seilbåter. Flott å spasere langs strandkanten/promenaden med fargerike små stoppesteder. Vi sjekket ut i tilfelle vi skulle finne på å seile direkte herfra til St.Lucia. Litt handling av ferske grønnsaker og frukt på det lokale markedet. Vask av klær fikk vi også til i løpet av dagen og kl. 18.00 kom rent og tørt tøy ut til båten. Her er det mulig å få hjelp til meste innenfor seil livets gleder. Båtbutikker med mye utstyr, bytte av gass flasker, seilmakere, vann, diesel og supermarked i flertall.
Vi bestemte oss i løpet av dagen for avreise allerede ved midnatt med kurs for Rodney Bay på St. Lucia. Da ville vi kunne få 2 hele dager der oppe eller en dag ekstra hvis noe skulle skje. Vi må være på Martinique fredag 3 februar for å ta i mot Guro og søstrene Løver med ektefeller.
Kl. 24.00 var vi underveis med 3 vakter gjennom natten à 2 timer og 3 timers vakter på dagtid. Da skulle vi være inne i dagslys i Rodney Bay. Skiftende vind i alt fra 5 til 37 knop i kasta og en del bølger når vi kom nord av St.Vincent. Kl. 15.15 var vi fortøyd i Rodney Bay Marina. En ganske nylig utvidet marina med alle fasiliteter. Her traff vi Åge som er på tur alene i en tilsvarende båt - Wave Dancer. Han skal vestover gjennom Panama og ut i Stillehavet.

Onsdag litt utpå dagen dro Fride, Magnus, Gjermund og jeg på tur sydover i leiebil. Målet var å bestige Petit Piton på 2461 feet eller ca 750 meter o.h. Disse planlagte turene starter tidlig på dagen og fra marinaen kunne man ha bestilt en guide på forhånd. Vi var som sagt litt sent ute og etter 2 timers kjøretur kom vi frem til et sted hvor vi kunne starte turen, men ingen guider å se. En kar i inngangen til et waterfall fortalte at vi kunne gå inn å spørre etter KAYA ? a mountain goat. Magnus kom tilbake med et stort smil etter å ha ferdig forhandlet en guidet tur med Kaya. Vår mann dukket opp og presenterte seg som Peter, men også kalt Bushman. Vi satte av gårde kl. 14.35 inn gjennom bushen på andre siden av veien, på noe som ikke var sti. Etter 5 minutter kom vi inn på en sti og den eneste stien til toppen. Her var det bratt og bare klatring. Noen ganger med hjelp av tau som var plassert ut, og det var nødvendig der det var overheng som skulle forseres. 1 time 25 minutter senere stod vi på toppen - veldig glad for at det ikke var mer klatring oppover. En fantastisk utsikt ut over hele den sydlige delen av øya og nordover mot Castries. En flott regnbue gav oss de det lille ekstra før vi satte kursen nedover igjen. Peter eller Bushman var 47 år og hadde de siste 20 årene virket som guide. Han bodde nede ved vannkanten hos sin bror. Hadde 3 år gamle dreadlocks og slappet av med en Bob Marley sigarett. En flink guide som gav riktig info på de riktige stedene. 1 time brukte vi på turen nedover og ankom i god tid før mørkets frembrudd. Alle var fornøyd og kjørte hjemover mot Rodney Bay. Bendik og Fridtjof hadde lagt ferdig middag som smakte fortreffelig etter en flott tur. Senere på kvelden endte Fride og jeg i cockpiten på en norsk katamaran sammen med Geir fra Molde(eieren av Chillout II), Åge fra Wave Dancer og Keith fra England (Oceanis 54). Chillout II er en 7 mnd gammel Lipari 41 med veldig god plass og flotte løsninger. Etter midnatt dro Geir og Keith videre på byen - lille lørdag i Rodney Bay, mens vi tuslet fornøyde hjem til Trixi.

Morten