Seilasen fra BVI startet rolig med mye motor gjennom første natten dog seilene var oppe for å dra nytte av den lille vinden som var. Litt utpå neste dag begynte det å blåse mer og vi fikk nok vind til å bare seile avgårde i god fart. Selvom det ikke var meldt så alvorlig mye vind så dro det seg til den tredje natten. Mye vind og bølgene bygde seg gradvis større. Utover natten ble det mye regnvær og bølger som forsøkte å bryte seg inn i cockpit. Noen av de større klarte også dette med resultat at Aina fikk en skikkelig dusj oppover ryggen av atlanterhavsvann. Men hva gjør vel det, når vannet i havet er varmere enn regnet som øset over oss. Vel fremme grytidlig torsdag morgen ble det servert speil-egg fra byssa og det var bare velstand ombord. Vi hvilte ut ett par timer før vi tok en taxi inn til Puerto Plata, en storby 5 km fra marina`n. Her møtte vi igjen en av marinero`ene fra havnen og han tok oss med på en rundttur i sentrum av byen. Han tok oss med til en smykkebutikk hvor de laget smykker i gull og sølv med innsatser av rav og larimar. Larimar er en sten som er lyseblå og som bare finnes på den dominikanske republikk. Rav er forsteinet eldgammel kvae. Vi fikk se hele prosessen fra start til slutt og ble vist trikset for å skille falsk rav (plastikk) og ekte rav. Ekte rav flyter nemlig i saltvann, noe plastikk-versjonen ikke gjør. Videre var det tur til det lokale grønnsaksmarkedet og innom en landhandel hvor vi tok en øl. Guiden, Tony, tok ei flaske rom til seg selv og melk til datteren. Ganske trøtte etter seilasen dro vi hjem og hvilte litt til.

Fredag 23. og det var fortsatt mye vind utpå havet som laget kvalme for oss på land i form av regn og overskyet hele dagen. Vi så derfor en film i båten og ventet på bedre vær, og bedre vær kom utpå dagen. Vi rusler derfor bort til OceanWorld Adventurepark og løste inngangsbiletter for hele gjengen. Der så vi show med delfiner, sjøløver og hai. Vi fikk også nærkontakt med papegøyer, tukaner og mindre fugler. Vi var veldig skeptiske til denne Adventureparken med ble positivt overrasket og hadde en morsom ettermiddag innenfor porten. Vi hadde fått kontakt med Stian og Marte-Mari som vi sist så på Grenada og inviterte de til øl, snacks og hyggelig lag ombord Trixi. Sent og hyggelig ble selskapet og siden Stian og Marte-Mari kom helt fra Cabarete (4,5mil) fikk de overnatte i salongen med fothus om føttene.

Neste morgen kom og etter frokost var planene lagt. En tur til 27Charcos og litt utforskning innover i landet var målet. Siden leiebil var billigere enn å kjøre taxi overalt så ble Pappa(Gjermund) hyret som sjåfør og Stian, Marte-Mari, Aina og meg selv dro avgårde på oppdagelseferd. Og denne dagen skulle inneholde mange spennende og morsomme opplevelser. Første stopp var 27Charcos som er en elv med mange fossefall. Man kan velge om man vil at stor,liten eller medium tur. Vi var litt sent ute til langtur så det ble medium tur på oss. Oppover stien i 25 minutter trasket vi før vi var fremme omtrent 12 fossefall opp i elva. Så ble vi godt sikret med hjelm og svømmevest og satte ivei nedover elven. Allerede ved første fossefall ble modigheten satt på prøve hos mange ved ett 2-3 meter høyt hopp ned fossen. Jeg hoppet først, med Go-Pro kamera på hjelmen. Idèt jeg nådde overflaten for å juble og kjenner adrenalinet pumpe skrek alle og pekte i vannet rundt meg. Var det noe i vannet rundt meg? Hai? Krokodille? Var det skumle strømmer? Man blir ganske rådvill når man står i en foss og 3 meter over deg står alle andre og skriker og peker. Etterhvert gikk det opp for meg at jeg hadde mistet kamera i vannet og uten og tenke meg om forsøkte jeg å dykke ned for å leite. Med svømmevest på. Guiden så bare rart på meg mens han tok av seg vesten. Og ett dykk etterpå kom han opp til overfalten med ett stk Go-Pro i hånden. TUSEN TAKK!! Etter dette ble filmingen litt annerledes og vi mistet ikke kamera de neste hoppene. Det var alt fra naturlige sklier som hev deg utfor til hopp opp til 9m (ifølge guiden, føltes som 6m). Utrolig morsomt og en finfin tur! Video kommer!!

Tilbake til bilen etter å ha tipset guidene våre noe ekstra for super innsats satte vi oss i bilen og kjørte videre mot Santiago. Vi stoppet i Imbert og spiste grillet kylling og ris på en lokal sjappe mens ett stort politisk parade gikk igjennom gaten. Det er presidentvalg om en måned og dette engasjerer alle. Lastebiler stappet med ungdom med flagg kjører opp og ned gaten mens de spiller rappesanger for sitt parti. Spesielt likte vi gutta damene i trange helsittende drakter i partiets farger som danset til heftig musikk. At man ikke ser dette for Erna og Jens i Norge er vi kanskje litt lei oss for, for dette var skikkelig morsomt!

Santiago er en storby med 750.000 innbyggere og det holdt i massevis for oss å bare kjøre imellom sentrum og titte ut fra bilen i lyskryssene. Stian er utrolig glad i Ananas og ble veldig glad da han så en av gateselgerne som ruslet i ett lyskryss solgte denne frukten. Rødt lys ble det og vi stoppet opp. Penger ble tatt frem, 100 pesos (14kroner) og vi rullet ned vinduet. Han kommer bort og vi gir han pengene og får en ananas levert idèt lyset skifter til grønt. Så skjer det utroligste, og vi aner vel ikke helt enda hva som hendte. Enten var han lei av å selge ananas eller så hadde vi gitt han altfor mye penger. Men ihvertfall, idet bilene bak begynner å tute (de er de raske til her nede) så bare åpner han armene og lemper inn alle de resterende ananasene mens han smiler og ler. Vi kan ikke gjøre annet enn å kjøre videre mens vi ler oss halvt ihjel av denne storhandelen av Ananas. Vi kjørte igjennom samme lyskryss 5 minutter senere mens Stian ropte anañas, anañas, anañas, anañas med spansk aksent og selgeren gliste like mye som oss. Vi har senere lært at ananas ikke heter anañas, men piña og de koster omtrent 50 pesos i butikken. At det må ha vært happy hour i det lyskrysset er den nærmeste forklaringen jeg kommer.

Vi stoppet litt utenfort Santiago for å ta oss en piña snack mens jentene gikk på do på en restaurant/bar. De kom fnisende tilbake og hadde hatt litt av en opplevelse på toalettet. Keramikken var tydeligvis ødelagt og de hadde løsning iform av en bøtte midt i båsem. Etter å ha forsøkt å spørre seg frem på engelsk og noe spansk forstod de at dette var bare sånn det var. Det hjalp kanskje ikke at det var 5 stk innepå det lille toalettet heller. Tissebøtte har jeg kun sett ett annet sted og det er på Haugtussa på Solbergvannet. Men det blir jo gode historier av sånt da. Utenfor stod vi og spiste piña og delte ut til en forbipasserende som spurte etter en bit. Han fikk en piña og ble misfornøyd fordi han ville ha en bit, ikke en hel. Så fikk han en bit og ruslet avgårde med en bit + en hel piña. Vi hadde nok uansett.

Vi kjørte videre, fant noen småveier som førte hjemover og kjørte oss vill 2-3 ganger og spurte om hjelp. Fikk forklaringen servert i en 3 minutters veiforklaring på spansk. Ingen av oss behersker språket så godt så hun mistet interessen etterhvert. Men hyggelige og greie på bygda er de og de går ut av sin vei for å hjelpe andre. Stilig var det også å se mopeder kjøre oppover humpete grusveier med to stk personer på, samt ett ny-slaktet grisehodet hengende på siden. Vi fant etterhvert veien over ett "fjellpass" (850 meter) og spiste pizza i Cabarete før vi reiste hjem til Trixi, etter en dag full av opplevelser!

Søndagen kom og Morten og Fride ville også gjerne ha en tur innover for å se landet. Vi hev oss på alle sammen og reiste på nye ukjente veier. Denne dagen var ikke annerledes enn gårsdagen, full av opplevelser. Vi så 3-4 store politiske parader, spiste lunsj på toppen av fjellpasset vi hadde kjørt kvelden før med utsikt over hele Cibao-dalen og reiste gjennom Santiago til Jarabacoa. Ingen piña handling denne dagen men vi stoppet på Ranch Baiguate for en omvisning. De har alt fra fra toppturer, elverafting, hesteturer, kjører opplegg for skoleungdommer og dyrker macadamia nøtter. Vi var for sent ute til noen aktiviteter men fikk en omvisning på ranchen. Ett sted man bør reise innom hvis man vil nå toppen av Duarte (3087m) eller finne på noe gøy!

Vi satte kursen hjemover og fant noen småveier som gikk på høylandet og innom 2 store innsjøer. Veien startet dårlig og ble barer dårligere og dårligere. 4,8 mil ble plutselig en veldig langt stykke når farten begrenset seg til krabbetempo. Det siste regnværet har sikkert ikke hjulpet på veistandarden heller. Men å sta for å snu var vi og vi håpet at veien ville bli bedre. Etter å ha kjørt feil 2 ganger, spørte Fride om veien og mannen pekte sannelig til venstre. Etter å ha kjørt feil nok en gang, med hans gode tips fikk GPS`n styrket troverdigheten og vi fulgte denne slavisk. Det er morsomt å komme seg utenfor allfarvei for fok smiler og man opplever så mye man ikke gjør nede ved turistbyene. Så morsomt og spennende var det faktisk at med det første legger vi ikke merke til at motortemperaturen begynner å stige, sakte men sikkert. Og plutselig står vi 2,8 mil innpå landet, med en Honda CRV som koker! Full stopp, opp med panseret og det blir konstatert at det mangler vann. Vi ofrer drikkevann og heller på en liter. Det holder omtrent en kilometer før tempen stiger til værs igjen. En lengre stopp og får fylt på ytterligere 4 liter, godt hjulpet av noen forbipasserende som ofret noen ekstra flasker vann til oss. Tilogmed en prest på moped kjører forbi og stopper som en god samaritan. På vei igjen med varmeanlegg på full guffe og 32 grader ute presser vi oss videre, nå på jakt etter bensin. Det trege tempoet og mye opp og nedoverbakker har brukt mere drivstoff enn planlagt og vi er snart tomme. Lampen har lyst i ei mil og det er 3 mil til nærmeste bensinstasjon.

Vi stopper igjen og Fride og Aina sjarmerer en gjeng med mannfolk. En mann vet om ett sted det finnes bensin og sier resolutt "Hade, takk for ikveld" til sine kamerater. Han kjører foran oss i sin pickup og stopper ved hvert hus for å spørre etter bensin. Bak kommer vi, Noruego`s i en Honda CRV, med avslått motor i nedoverbakkene og trillende utover slettene mens svetten renner. Etter 10 stopp hvor folket peker videre, begynner de på den ellevte stoppen og peke bakover. Og der, 50 meter bak oss i en bitteliten bod har innehaveren bensin. Bensinen er fylt på gamle glassflasker og noen større gallons-flasker. Vi takker så mye for all hjelpen og Raff (den utrolige snille mannen) kjører en halvtime til med oss for å forsikre seg om at vi finner veien og stopper flere ganger for å fortelle og vise flotte steder. En utrolig hyggelig mann som snakket litt engelsk etter ett opphold i New York i 4 år. Men han savnet landsbygda og det var for mye kriminalitet i New York, derfor var han tilbake mens resten av familien var i New York.

Derfra gikk det rett hjem, og vi fikk i oss noe mat. Idag har vi handlet inn stort, Cuba er neste og selvom det 90nm fra store "unaiten" er det mangel på mye vanlige varer. Trixi ligger derfor noe tyngre i vannet idag, fullastet og klar for ca 300nm til Cuba. Usikre på internetttilgangen der, men dere hører fra oss. Vi regner med å kaste loss rundt 17.00 idag.

Over og ut, Magnus!