Mandag 26 mars ble det avreise som planlagt mot Cuba. Vi fikk besøk av customs og navy før vi skulle gå, og klareringspapirene fikk vi først rett før avgang. Det var vindstille ved avreisen kl. 16:45 og volvoen gikk som ei klokke. Vi tøffet gjennom natten for motor og seil og klokken 5 om morgenen ble vi truffet av noe som lagde en anderledes vibrasjon i båten. Noe i propellen var det tydeligvis og vi seilte videre i flau vind. Når lyset kom stakk Gjermund ned et kamera og så en fin stor plastpose i propellen. Magnus kom opp på vakt og hadde morgenbadet under båten - bare for å oppdage at posen var vekk. Hurra for det og vi startet opp igjen.

Været var upåklagelig for litt fisking og begge stengene var i bruk. Plutselig begynte det å rase ut snøre fra den ene stanga. Magnus sleit med å få bremsen på haspelen til å virke og vi så noe stort som spratt bak båten. Full stopp i maskin og på med fiskebuksa (badebuksa) for klepper Hansen. Magnus klarte ikke å sveive inn denne fisken for bremsen var tydeligvis ikke frisk. Jeg fikk på meg hansker og hjalp til med å dra fisken inn. En stor Dorado (blå og fin ) var på vei inn mot båten og den var det skikkelig fart i. Den gulpet ut alt den hadde spist tidligere på dagen i forsøket med å bli kvitt kroken, men til slutt hadde vi den inn til båten. Det gamle trikset med den siste drammen skulle brukes her også, så vi slapp alt blodsølet om bord. Den karen her var skikkelig tørst og vi måtte til og med frem med flaske nr 2 ( Kapp Verde Poncha ). Da ble det stille og jeg kunne begynne «parteringa» av denne ruggen. Doradoen skifter farge og før vi fikk den om bord var den gull farget (Dorado betyr gullfarget åspansk ref. El Dorado = gull landet). Litt råflott filetering gav 2liters isboks hardpakka med Dorado.

Kl 14 stoppet vi motoren og vinden gav oss god fart vestover mot Cuba. Vi rakk å spise den flotte fisken før det blåste opp skikkelig (fisken smakte utmerket og her kom maismelet som vi hadde kjøpt feil endelig til nytte). Resten av turen var mer eller mindre i kulingens tegn. Mye bølger og sterk vind, og Aina og Fride klarte seg veldig bra. Ikke mye annet å gjøre enn å styre, holde seg fast og sove. Cuba kysten dukket opp 29 mars på morgenen.

Vi hadde lest at man skulle kalle på Havnen 12 nm fra land og selv om man ikke fikk svar skulle man bare fortsette med dette. Vi fikk kontakt med havnen 2-3 mil fra land og en del opplysninger om nasjonalitet, båt, mannskap ble overlevert via vhf'n. Vi ble loset inn via radioen til et ankringsområde i påvente av ny beskjed. Bare en ½ time etter ble vi bedt om å legge til kai på marinaen. Her stod doktoren klar og entret sammen med harbourmaster. Hyggelige karer med mange skjemaer og spørsmål og vi fikk antibiotika alle sammen mot kolera - som det er noe av på den Dominikanske republikk (DR). Videre kom customs og imigration om bord og alle skap og skuffer ble åpnet. Hadde vi kjøpt noe mat i Puerto Rico eller ferskvarer i DR - Vi svarte riktig på alle spørsmål og litt senere på dagen fikk vi visum og passene våre tilbake. Problemfri innsjekking med hyggelige karer - det tar bare litt tid før alt er på plass.

Marinaen hadde alle fasiliteter som toalett ( papir og doringer er mangelvare her på Cuba ), dusj (varmt vann eller varmere enn det kalde er det lite av ),vann på kaia, strøm, Bar / Restaurant (her kunne man bestille mat) og Marina kontoret hadde en båtbutikk med noen varer ( Sigarer, Rom og øl ) og kunne ordne noe forskjellig mat på en dags varsel. Marinaen var ikke full av båter men det lå en katamaran fra Sør Afrika, en Belgier, en Hollender og en Kanadisk båt der. Janet på Marina kontoret var hjelpsomheten selv og den første utfordringen med å få tak i lokale penger ordnet seg greit. Aina, Magnus og Gjermund tok en taxi til et par hoteller i nærheten og fikk tatt ut på kort den lokale (turistvalutaen - convertible pesos ) CUC ( kan uttales på mange språk). Den lokale, nasjonale valutaen Pesos er for Cubanerne og vi ville nok bare få bruk for den på markeder og langs veien. Alt annet vi skulle kjøpe ville nok foregå på steder hvor prisene var i CUC. CUC har alltid litt høyere kurs enn USD, så den er det ingen som vil ha. Fullt mulig å veksle inn USD. Denne første dagen brukte vi til å orientere oss litt om mulighetene på Cuba. Reise til Havana - Handle mat og drikke ( vi hadde hørt at det ikke var lett å få tak i mat her ) og hvilke steder kan vi sjekke ut fra langs kysten av Cuba (ikke flust med steder, for det er jo egentlig ingen som skal forlate Cuba ) Vi kikka litt i kalenderen og så at vi hadde en kort uke her på Cuba. Havana er 700 km unna og det tar 9-12 timer i bil på til dels dårlige veier, så hovedstaden fikk vente til en annen gang. Vi fikk noen tips fra de andre båtene som hadde vært her noen dager, og Santiago De Cuba hørtes ut som sted på syd kysten som kunne være verdt et besøk. Planlagt avreise på fredag med buss eller annet transport middel fra Houlgin. Det skulle være ca 4 timers tur ( i leiebil ).


Før vi rakk å forlate marinaen kom vi i prat med doktoren fra innsjekkingen og vi fortalte om våre planer. Han hadde en kamerat som hadde en stor taxi Chevrolet med plass til alle sammen, som vi sikkert kunne bli enige om en pris for denne turen. Fride ringte og Yoel kom etter 5 minutter i sin Chevy 55 mod. Stor begeistring blandt de bil og motorkyndige Løvers. Vi ble enige om en pris og var underveis. På veien måtte vi bare stoppe hos moren hans for å ta med et ekstra reservehjul og en kanne diesel. For de motor interesserte var det da satt inn en Hundai diesel motor i denne gamle bilen - som i så mange andre gamle amerikanere her. Vi fikk lagt inn en spisepause underveis på en Bar. Ikke en Bar som vi vanligvis frekventerer, men et skur utenfor et hjem hvor det selges mat. Vi traff et sted hvor det var 2 valg. Stekt gris eller frikassé. Vi valgt frikassé (det er det samme navnet på spansk) av gris med ris og grønnsaker, og fikk utdelt store porsjoner på husets porselenstallerkener og skje. Nydelig mat og prisen ble en liten øyeåpner for oss. 20 Pesos pr pers, men vi hadde ikke denne valutaen, så da ble det 1 CUC isteden som tilsvarer ca 6 kroner.

Veiene her er ikke mest trafikkert av biler. Like mange hestekjerrer, oksekjerrer, sykler og gående, selv om det er 3 felts motorvei. Veistandarden er svært dårlig og det humper og slår hele tiden. Disse gamle amerikanerne er det en del av (de gjenlevende bilene etter at amerikanerne ble forvist av Castro i -53) - og det er de eneste bilene som er omsettelige blandt vanlige folk. Du skal ha et ekstremt behov for bil i arbeid, eller være utlending, eller gift med en utlending for å kunne få kjøpt en bil. Bussene her er også gamle amerikanske lastebiler med en stor kasse på planet som folk står og sitter i. 3 timers biltur og vi stoppet foran et 5 stjerners hotell i Santiago. Ikke for å skaffe oss et rom, men for å skaffe oss litt info om byen. Yoel spurte en lokal taxi sjåfør om mulige husværer og vi kjørte videre mot sentrum. Casas Particulares merkes med et blått anker opp ned, og er rimelige overnattings plasser for utlendinger. Koster mellom 10-20 CUC for et rom. På andre siden av Zoologiske fant vi vårt Casa Particular og vi ble innlosjert i en leilighet med 5 senger, til 10 cuc pr person pr natt. Vi slo til for 2 netter og avtalte å bli hentet av Yoel søndag kl. 12.00. Ikke noe somling i leiligheten her nei - straks avgårde mot sentrum til fots. Her ble vi virkelig lagt merke til. Ikke mange turister i det området vi spaserte gjennom. Folk stirrer og noen er litt reserverte, men mange smiler. Cubanerne som privatpersoner har ikke lov til å snakke med utlendinger. Det er det heldigvis ikke alle som følger, men en felles agenda for de fleste er å skaffe seg noen penger på en eller annen måte. Ikke så mye tigging, men et ønske om å selge noe eller ta oss med til noen andre som selger noe. Alt kan selges her, og kombinasjonene i salgsbodene er meget uvanlige for oss. Sko ,taustump, 2 batterier, hjemmelaget kniv og litt rom hadde blitt anbefalt av en restaurant - Las Gallegas og jakten på denne var i gang. Magnus har en liten smart gps som hjelper oss i slike situasjoner, og vi traff og gjorde en reservasjon. Etter noen timers spasertur rundt i byen, traff vi Sergej taxidriver som kjørte oss hjem for en liten hvil. Han snakket godt engelsk og vi avtalte å bli hentet rett før kl 20.00. De fleste voksne cubanere snakker ikke engelsk, men barn og ungdom har engelsk undervisning på skolen nå. Fride virker som tolk for oss, så vi klarer oss bra. Sergej var på plass til riktig tid og vi dro på restaurant. Vi ble anbefalt dagens rett - lamme frikassé, som smakte helt nydelig. Så dukket det opp en trubadur i 2etg der vi satt. Han satte seg ned og spilte for oss (Besa me muuuucho..). Han hadde med seg en (noe fjern)ung mann, som vi trodde var en han måtte passe på. Det viste seg å være en «lærling» som sleit med å finne rytmen, som læremesteren hadde masse av. Så dukket det opp en kamerat til og vi fikk en flott liten intimkonsert. Donasjoner ble gitt og cd kjøpt og alle var glade, med unntak av lærlingen. Vi tror han kan få det tungt i musikkbransjen ( «Zits» finnes altså også på Cuba ?).

Casa de Troba var et annet sted vi hadde hørt om - Cubansk musikk og dansemoro. En drøm for Aina og Magnus som lot seg friste på dansegulvet sammen med noen andre som hadde gått på flere dansekurs eller fått det inn med morsmelka. Etter hvert var vi fornøyde med dagens opplevelser og vi fant nok en taxi med plass til oss 5, og dro hjem. Det er flere slike steder som Casa de Troba i byen og de skal vist nok spille litt forskjellige genre med Cubansk og Sør Amerikansk musikk. Lørdag morgen var vi klare for frokost, og vår vert Oscar inviterte ned på kjøkkenet sitt hvor det var dekket på. Continental breakfast para todos (= for alle ) og kaffe med sukker ( ferdig på termos ). Cubanerne drikker alltid kaffe med sukker-mye sukker. Diabetes er et stort problem i landet. Mye sukker, brennevin og lite mat er en dårlig kombinasjon. Vi bestilte kaffe sin azúcar til neste dag.

Zoologisk hage lå rett over gata så vi tok like gjerne en tur innom der. Trange kår også for dyra der.
Vi kara hadde begynt å bli langhåret og vi hadde bestemt oss for en felles hårklipp. Flere «salonger» med åpne dører ut på gata var fristende. Som sagt så gjort. Etter en slik påkjenning - særlig for Gjermund som også tok skjegget, var det tid for lunch. Vi ble guidet ned til en koselig restaurant av en ung mann som kunne litt engelsk og spilte trommer på kvelden. Agendaen hans var også å få noen ekstra kroner. Maten var veldig bra og Aina fråtser i Bananas fritas (friterte koke bananer). Museo de la Revolución måtte vi besøke for å forstå litt av den nyere historien. Museet fortalte historien fra revolusjonen startet, men ikke noe om hvorfor eller hvordan det var her tidligere. Litt mere oppdatert dro vi hjem til casaen. Her kom vi (Fride) i prat med Oscar som fortalte sin historie. Som 24 åring hadde han prøvd å svømme over til Guantanamo basen sammen med 11 andre (bundet sammen med tau). Etter 22km av totalt 24km ble han plukket opp av cubanske myndigheter og ble fengslet i 1 år. Fire ble plukket opp av et amerikansk helikopter (de måtte kutte tauet og rakk ikke å hente resten), disse er i dag amerikanske statsborgere. Oscar ble fratatt muligheten til å jobbe som radiolog og resten av familien måtte også lide for denne handlingen. Hans eldste datter på 24 år klarte å komme seg over til Mexico i en liten båt for 7 år siden. Hun bor nå i Miami og vi har med brev og bilder av brødrene hennes som hun ikke har sett. Oscars største ønske er å få se datteren sin igjen, men ingen av dem har muligheten til å reise.

Denne historien og den informasjonen vi har fått gjør at vi ikke bare tenker på Cuba som et flott reisemål. Menneskene er veldig stolte, svært knyttet til sin familie (som noen ganger er stor, grunnet mange ekteskap - fem er helt normalt) og de elsker Cuba. Levevilkårene for de fleste er ikke de beste. Hele tiden en kamp for å få nok til å leve.

Lørdag kveld er det stor gatefest i sentrum. Hovedgata sperres av og alle mulig utsalg av mat og drikke flyttes ut på gata. Vi fikk følge med Oscar og nøt den gode stemningen. Ungdom i fancy klær med en flaske rom stemte dårlig med det vi hadde hørt om trange levekår. Forklaringen er at ungdommen velger nettopp et sett med klær og en flaske rom, - før mat.

Søndag morgen til nok en hyggelig frokost hos Oscar, som nå hadde kaffe uten sukker. Yoel kom med sin taxi til avtalt tid og vi satte kursen mot båten i Marina Puerto De Vita. Vi hadde bestemt oss for å reise videre mandag morgen, eller så tidlig det lot seg gjøre. Vi fikk gitt beskjed til harbourmaster at vi ønsket avgang mandag morgen, vasket båt og klargjorde det vi kunne. Planen er å plukke opp Marte Mari og Stian, som hadde mønstret av Esther - og gi dem skyss over til Miami. Mandag morgen 2 april startet vi utsjekk på Marinaen og 1,5 time senere var alle skjemaer og tillatelser på plass for videre seiling langs Cubas kyst. Flinke og hyggelige folk på Marinaen og hos myndigheten. Kl. 11:50 forlot vi Puerto De Vita med 4 nybakte brød fra egen ovn. Ikke mulig å få kjøpt brød her. Kursen var satt mot Cayo Guillermo som vi tror er et godt utgangspunkt for overseilingen til USA. Cayo Guillermo er også et av de få stedene hvor du kan sjekke ut fra Cubansk farvann. Litt varierende vind gjennom den første natten, men neste dag kom det vind. En fin tur vestover og kl.18.15 slapp vi dregg på nord vest siden av øya i le av bølgene. Her var det ikke noe annet enn en grusvei og en del fugler. Onsdag 4 april var dagen da Marte-Mari og Stian skulle komme, så vi dro på land for å forberede utsjekken. En liten spasertur førte oss innom en fantastisk flott strand. I følge de lokale er dette en av verdens flotteste - Playa Pilar. Herfra ble det taxi til Marinaen hvor Guarda Frontera (grensepolitiet) holdt til. En spansktalende grønnkledd tjenestemann var veldig positiv og det så veldig lyst ut. Fride ble igjen med båtpapirene og passene og vi andre ble sendt over gata på en bar. Men den gang ei? Fride dukket plutselig opp i en taxi, med beskjed om at vi måtte komme til den andre enden av øya med båten. Alle tilbake i båten og kursen ble satt østover. Vi hadde gitt beskjed om at vi ikke kunne komme in i marinaen pga dybden så de fortalte at vi kunne ligge i en bøye utenfor. Videre skulle de rette myndigheter komme ut sammen med vårt nye mannskap. Her ble det bare kaos! Det var for grunt til å komme inn til bøya og for mye bølger til at de 5 representantene ville komme om bord. Marte-Mari og Stian fikk seg en svært fuktig båttur m retur og vi tok nok en gang farvel med dem. Vi avtalte nok et forsøk neste dag, bak en liten holme lenger ut. Neste dag var vi klare til klokken halv ni og ventet på besøk. 2 timer senere kom det en ny gjeng. Litt mere ydmyke enn gårsdagens delegasjon og også en engelsktalende kar som gjorde det litt lettere. De beklaget hendelsen i går og kom med nok en ny løsning. Alle om bord med unntak av kapteinen måtte i land! Vinden hadde akkurat dreiet ( noe som ikke skal skje her nede ) og vi måtte flytte oss. Dreggen hadde ikke feste så vi argumenterte for at i hvert fall jeg ble om bord for å holde båten på plass, mens Gjermund måtte fylle ut papirene. Etter en time med papirer og sjekk av båten, kom de andre tilbake sammen med Marte-Mari og Stian. Da var alle på plass og moroa kostet 120 CUC. Der var 110 betaling for deres ekstra tjenester, båtturer i 2 dager m tolk og det hele. Det finnes nesten ikke fritidsbåter på Cuba og ingen fergetrafikk fra/til øya. Alle båter må være under oppsyn så det ikke lurer seg noen cubanere ombord før avgang. Cayo Guillermo var med unntak av odden vi lå bak første natten, et helt annerledes Cuba. Her var det all-inclusive resorts langs flotte strender og busslaster med turister hver dag. Det de ikke hadde på plass var et system for å sjekke inn/ut båter som stikker dypere enn 1,4 meter. Med mange opplevelser og tanker forlot vi Cuba kl 14.00 med kurs for Miami og USA.

Over og ut fra Trixi
Morten